Utenfor gikk June tankefull rundt med gressklipperen. Tankene spant rundt i hodet hennes. Hun hadde tenkt mye de to siste månedene. Å få ris hadde gjort veldig vondt, samtidig som det hadde hjulpet. I to hele måneder hadde hun hatt ordentlig fokus på livet sitt. Det hadde vært så flaut å stå der, bøyd over stolen, foran moren, men hun måtte innrømme at det hadde vært effektivt. Hun hadde i det siste tenkt på om Isobel hadde fått ris før. Hun var mye villere enn June, men hun hadde aldri hørt noe om det. Hun bestemte seg for å spørre neste gang de var alene; dette måtte hun bare vite. Men det var rart å tenke på også. Ris var noe hun forbandt med filmer i svart/hvitt og gamle tegneserier. Hun kunne ikke helt se for seg Isobel, eller noen andre for den saks skyld, bli slått på rumpa nå i disse tider.
Isobel lå slengt på sofaen i den grå joggebuksa som hun alltid hadde på seg hjemme. Moren var ute og handla og jentene hadde hele stua for seg selv. June gikk inn i stua og satte seg i sofaen, ovenfor Isobel. Isobel lå og leste og enset ikke at June var der.
- Hei Isobel, jeg må spørre deg om noe rart. Isobel reagerte ikke, hun hadde fortsatt fullt fokus på boken sin. June stirret intenst på Isobel. Hun ville se reaksjonen hennes.
-Du har alltid vært mer rampete enn meg.
- Ja? Du er lille frøken Perfekt, det har du alltid vært, svarte Isobel spydig.
-Jeg vedder på at du aldri har fått ordentlig kjeft av henne engang! June holdt blikket til søsteren.
- Har du fått mer enn bare kjeft før? Øynene til Isobel lyste opp. Hun latet som hun fortsatt leste, men June så at hun følte seg ukomfortabel. Isobel svarte ikke.
- Har du fått ris av mamma før? Isobel ble knallrød. Hele halsen og fjeset eksploderte i rødfarge. Først sa hun ingenting.
- Hvorfor spør du meg om det? Du vet det ikke er lov. Selvfølgelig ville ikke mamma gjort noe sånt!
- Mamma er fra USA, hun har jo fortalt mange ganger at hun fikk ris da hun vokste opp.
-Ja, og det er ulovlig! Så hvorfor spør du meg da? Isobel var fortsatt sprutrød i hele ansiktet. June tok mot til seg.
- Fordi for to måneder siden ga mamma meg ris på rumpa. Derfor spør jeg. Isobel la fra seg boken og satte seg opp i sofaen. Hun så på June. Det kom et lite smil fra søsteren.
- Fikk DU ris? Jeg kan ikke tro det! Lille frøken Perfekt har fått ris!
- Så fint at jeg kan gjøre deg så glad da, svarte June surt. Det var faktisk veldig vondt. Isobel hadde fortsatt et lite lurt smil om munnen.
- Hvordan gjorde hun det?
-Jeg måtte gå opp på rommet mitt og vente. Så ga hun meg ris, da.
- Og du har aldri fått før? Aldri?
- Ikke i nærheten. Vi satt på kjøkkenet, så sa hun plutselig bare at jeg trengte straff og sånn, så ba hun meg gå opp på rommet og vente. Da hun kom opp måtte jeg ta av meg buksa og bøye meg over stolen min, så slo hun meg ti ganger. Det var egentlig åtte, men jeg rørte meg før hun var ferdig, så jeg fikk to til. De to siste smekkene gjorde så vondt. Men det verste var at hun holdt meg fast på slutten. Det var så flaut. Stå der og bli slått på rumpa mens mamma holdt meg rundt hofta. Fy faen, assa. Isobel satt og lyttet til det søsteren sa.
- Ja? Så, kan du svare på spørsmålet mitt nå? Har du fått ris før? Isobel ble rød i ansiktet igjen.
- Jeg har fått noen ganger. Ikke ofte, liksom, men nok til at jeg husker det. Jeg trodde det bare var meg.
- Det var jo bare deg, inntil for noen uker siden. Mamma har jo ingen sperrer!
- Du sa du måtte bøye deg og at hun holdt deg?
- Jeg mener..slo hun deg utenpå trusa? Da gjør det jo ikke så veldig vondt. June så rart på søsteren sin.
- Jeg forstår ikke hva du mener. Jeg hadde på meg en tynn truse også. Jeg var rød på rumpa etterpå. Isobel så ned i gulvet.
- Du bør egentlig være glad, for du slapp billig unna. Jeg gjorde en stor feil der, ser du. Første gangen jeg fikk ris av mamma skjedde det nesten på samme måte. Hun snakket til meg på kjøkkenet og så fortalte hun meg plutselig at jeg skulle få ris. Jeg kunne ikke tro det! Så jeg måtte gå opp på rommet mitt og vente jeg også. Jeg husker at jeg var så forvirra.
- Hva slags feil gjorde du egentlig? Hva mente du med det?
- June, hvis noen får vite dette så er ryktet mitt ødelagt. Forstår du? Dette er mellom oss! Hun tok en liten pause.
- Så mamma kom inn på rommet, så måtte jeg bøye meg og så begynte hun å daske meg på rumpa. Men jeg syntes at hele greia var så utrolig barnslig. Så jeg måtte bare le. DET skulle jeg aldri ha gjort! Isobel tok en pause. Hun ble rød i kinnene igjen.
- Hva gjorde hun da? Hva skjedde?
- Vel..alt skjedde så fort. Først spurte hun om hva som var så morsomt. Før jeg rakk å si noe dro hun meg i øret og sa at hun "skulle gi meg noe å le av". Så hun snudde stolen jeg bøyde meg over, dro av meg buksa og trusa, og la meg over fanget sitt. Så ga hun meg juling rett på den nakne rumpa mi. Der, nå vet du det.
June visste ikke hva hun skulle si; det eneste hun kunne var å se for Isobel ligge over morens fang med trusene nede på lårene. Men Isobel var tydelig ikke ferdig.
- Så du tror at du synes det var flaut? Prøv å bare stå der mens mamma drar ned buksa di og så trusa! Så måtte jeg ligge oppå fanget hennes i tillegg. Tenk deg det. Jeg kjente buksa hennes mot den nakne huden min, trusa mi hang og slang rundt anklene. Og det var ikke noen åtte til ti slag, heller. Ingen fast rytme eller noenting, hun slo meg hardt og fort på rumpa helt til jeg begynte å gråte.
- Kjempet du ikke i mot? Du er jo ganske sterk.
- Det var så ydmykende at jeg ikke klarte å kjempe i mot engang. Til slutt bare lå jeg der og gråt og tok i mot. Bare håpa på at det snart var over. Jeg kunne ikke sitte resten av dagen. June tenkte seg om.
- Jeg har aldri hørt noe lyd fra rommet ditt før, sa hun skeptisk.
- Det er fordi at mamma aldri har gitt meg ris mens du var hjemme, dummen.
- Har du fått mye ris? Isobel tenkte etter.
- Nei. Eller, jeg vet ikke hva du mener med ofte. Jeg har fått ris fire ganger, jeg husker alle gangene som det var i går. Det er like flaut og vondt hver gang.
- Jeg ante ikke at mamma var så sterk! June lo. Hun kunne ikke tro at denne samtalen var sann.
- Du må love å ikke fortelle noen om dette, sa June. Jeg vil ikke at noen skal vite det. Vi må være de eneste i hele byen som får RIS, liksom?
- Hah, tuller du? Isobel så på henne med et lurt blikk. Du skulle bare visst. Jenny, Therese og Mathilde vet jeg får ris. Eller, Therese fikk før i alle fall, jeg vet ikke om hun fortsatt får, men Jenny og Mathilde får fortsatt.
- Hvordan vet du det? June kunne ikke tro det.
- De har fortalt meg det, vel. Ingen lyver om noe sånt. Vet du hva mammaen til Mathilde gjør? Hun drar av henne trusa og gir hun ris på rumpa med en stor hårbørste. Kan du forestille deg? Etterpå må hun stå med ansiktet mot veggen, i stua, med buksene og trusa av. Så sitter vi her og klager over noen klaps på baken.
- Klaps på baken? Det var ille nok for meg!, sa June.
- Lille frøken Perfekt som har fått ris en liten gang. Bare vent til du ligger der med bar rumpe, så kan du se hva jeg må tåle.
- Du sa det bare har skjedd fire ganger.
- Det er mer enn nok, sa Isobel tørt. Hun drar av meg trusa og så må jeg legge meg på fanget hennes. Du aner ikke hvordan det føles.
Resten av dagen kunne ikke June tenke på noe annet. Inntil i dag hadde hun ikke ofret en tanke på ris og juling. Det var noe rart som det sto om i gamle bøker, liksom. Nå hadde hun fått det selv, og ikke nok med det, Isobel og TRE av venninnene hennes hadde fått ris flere ganger. Hun prøvde å forestille seg Mathilde ligge over morens fang og få ris med en hårbørste helt til hele rumpa hennes var ildrød. Det var en rar tanke.
En ting var sikkert. June skulle sørge for å aldri få ris igjen. Aldri.