Omsider var søsteren ferdig med å få skoene på lillebroren, og hun hørte at de forsvant ut av døren. Faren bladde enda noen sider i avisen før han kikket opp og ropte på moren som la fra seg kjøkkenstellet og kom inn i stuen. Hun kikket raskt opp på begge to — av en eller annen grunn var det enda flauere å skulle få ris når begge var tilstede. "Så var det oss, da!" sa faren og så på henne. "La meg komme med en kort oppsummering av det vi er blitt enige om så langt: Vi hadde en avtale om at du skulle overnatte oss Margrethe, men da vi ringte dit i går, var det ingen som visste noe om det, og selv Margrethe ante ikke hvor du var. Er det riktig at du aldri hadde tenkt å overnatte hos Margrethe, men at det hele bare var et skalkeskjul for å få lov til å dra til denne Torgeir?" Hun kunne bare nikke – hun hadde vært så redd for ikke å få overnatte hos Torgeir mens foreldrene hans var borte, at hun hadde funnet på denne historien med Margrethe. Hun hadde ikke engang fortalt Margrethe om planene sine slik at hun hadde en viss ryggdekning — hun ville ikke at Margrethe skulle få vite så mye om henne og Torgeir! "Tenkte du ikke på hvor engstelige vi ville bli når ingen visste hvor du var?" sa moren. "Til slutt ringte vi politiet, men de var selvfølgelig altfor opptatt med andre ting!" - Det var da enda godt! rakk hun å tenke før moren fortsatte: "Dette er rett og slett det mest ubetenksomme og uforsvarlige jeg har opplevd i hele mitt liv!"
Hun nikket og sa stille: "Det var ikke meningen å gjøre dere urolige, og dere behøvde jo ikke ringe politiet!" - "Men det gjorde vi altså, og det var pinlig nok i seg selv!" Faren brøt inn med roligere stemme: "Jeg tror du skjønner at dette var fryktelig galt av deg, og at du må ta konsekvensene av det." Hun bet seg i leppen og nikket, og faren fortsatte: "Vi har bestemt at du skal få ris — men det har du vel skjønt allerede!" Hun nikket igjen og reiste seg opp. Hun kunne visst dette nå for hendene hennes løsnet automatisk beltet og begynte å famle med bukseknappen før hun kom på at hun kanskje fikk spørre: "Nå med en gang?" Foreldrene så på hverandre før moren sa: "Du kan i hvert fall fortsette med å ta av deg!" Hun fortsatte å kneppe opp den ettersittende jeansen hun hadde tatt på seg til ære for Torgeir. Den var så trang at da hun dro den nedover lårene, fulgte trusen med. "Legg klærne pent fra deg på stolen der!" Hun brettet buksen pent sammen. "Gå og still deg i kroken der du stod forrige gang!" Hun tuslet bort i skammekroken og stilte seg med nesen mot veggen. Hun visste at det fra denne kroken var mulig å se en del av gaten utenfor — hun hadde stått der mange ganger for å få et glimt av Torgeir fra et sted der hun ikke selv kunne sees, og nå håpet hun inderlig at teorien hennes om at hun ikke var synlig, holdt. På en underlig måte følte hun seg ekstra utsatt fordi hun bare var naken fra livet og ned. Kanskje var det fordi denne påkledningen signalisert så klart hva som skulle skje med henne? Så kom hun til å tenke på at hun hadde akkurat det samme på seg da Torgeir tok henne første gang igår kveld — sokker, T-skjorte, genser og ingenting annet. Hun kjente en rar følelse inni seg — skulle hun bli kåt også nå i tillegg til alt det andre rare som suste gjennom hodet hennes!
Moren snudde og gikk mot kjøkkenet igjen: "Nå kan du stå der og tenke over det du har gjort mens vi gjør ferdig riset." - Riset! Hun skulle få bjerkeris! Hun visste ikke noe særlig om det, men hun hadde alltid oppfattet bjerkeris som den aller verste straffen, og da måtte det vel gjøre en god del mer vondt enn ris med hånden som hun hadde fått sist? Hvem ville vel gidde å kutte til et ris hvis hånden gjorde samme nytten? Hun husket jo at da hun lå over fanget hans sist, hadde faren lovet henne bjerkeris neste gang, men hun hadde jo tenkt at det helt sikkert ikke ble noen neste gang! "Jeg har kvistene på kjøkkenet, men jeg har ikke rukket å få av alle bladene ennå," sa moren. "Kanskje du kan finne en hyssing å surre dem sammen med imens?" Så det var dét moren hadde gjort på kjøkkenet — hun hadde ikke stelt med blomster, men gjort i stand et ris til henne! Faren forsvant ut i gangen mens han mumlet ett eller annet. Etter en stund kom han tilbake og gikk ut på kjøkkenet. Hun hørte moren si: "Det er nok best jeg surrer det sammen — jeg vet jo best hvordan det skal se ut", og det slo henne plutselig at hun kanskje ikke ville bli den første i familien som fikk smake bjerkeriset — hvis det er noen trøst, da, sa hun til seg selv. Det tok enda litt tid, og hun begynte nesten å bli litt utålmodig — kanskje var det bedre å få det hele overstått enn å stå her å grue seg? Hun lurte så på hvor vondt det ville gjøre!
Så hørte hun at de kom ut fra kjøkkenet. Hjerte slo noen ekstra slag, men hun torde ikke røre seg før hun fikk beskjed — ingen skulle få noe ekstra å utsette på henne nå! “Nå tror jeg der er på tide vi tar en prat,” sa moren. Prat! tenkte hun, jeg vil ikke ha prat, jeg vil ha ris og bli ferdig med det! “Kom og sett deg” fortsatte moren, og hun synes ikke godt hun kunne lå være selv om det føltes rart å sitte på stuestolene med bar rumpe.. “Jeg vet du fikk ris for noen uker siden,” sa moren “og siden det ikke ser ut til å ha hjulpet noe særlig på oppførselen din, må vi visst ta i bruk bjerkeriset denne gangen. Jeg kan fortelle deg av egen erfaring at det kommer til å gjøre fryktelig vondt en stund, men at det kommer til å gå over forholdsvis raskt. Men da har du forhåpentligvis lært at slik oppførsel ikke lønner seg!” Hun nikket og prøvde å se fast på moren, men blikket hennes gled nesten automatisk bort på faren og det han hadde i hånden — et bjerkeris buntet sammen av tynne kvister. Hun hadde en mistanke om at et ikke var noen fordel at kvistene var så tynne — at de tvert i mot ville svi mer på naken hud dess tynnere de var. Moren hadde i hvert fall gjort seg flid med surring, så det var ingen sjanse for at det ville falle fra hverandre før det hadde gjort jobben sin! Faren slo riset en gang gjennom tomme luften for å se hvordan det virket, og hun grøsset da hun hørte det suse. Moren tok ordet igjen: “Du vil få ris på rommet ditt. Det blir fryktelig mye kvister og søl av et sånt bjerkeris, og det blir din jobb å rydde opp etterpå. Du får gå først opp!”
Hun reiste seg og gikk ut døren og opp trappen. Det føltes rart å gå foran med bar rumpe mens de andre kom etter. “Legg deg tvers over sengen med bena ut på gulvet,” sa moren “og putt puten under hoftene.” Hun tok frem puten, la den oppå dynen og plassserte seg selv på toppen. Så tenkte hun seg om et kort øyeblikk og spurte: “Kan jeg få be om noe?” “Ja, selvfølgelig” sa faren, litt skeptisk. “Kan jeg bare få ris — ikke noe skjenn og formaninger? Jeg vet at det jeg gjorde var galt, og dere behøver ikke fortelle meg det! Jeg har stått i skammekroken og ventet, og nå vil jeg bare ha det overstått!” Hun skjønte at foreldrene så på hverandre bak ryggen hennes, og så sa moren: “Javel, det er greit!” Hun la hendene på dynen foran seg, løftet litt på rumpa og sa: “Jeg er klar!
Faren tok et skritt tilbake, og hun skjønte at han løftet riset. Så hørte hun det samme suset som istad og så en sviende smerte i rumpa. Hun rakk å registrere at smerten var helt annerledes enn forrige gang — ikke én stor brann, men mange små over begge rumpeballene. Så hørte hun suset igjen og denne gangen skrek hun ut høyt — det sved vanvittig når én av de tynne kvistene landet oppå et av merkene fra forrige gang! Tredje gangen riset landet, stod hele rumpa hennes i fyr og hun visste ikke hvor hun skulle gjøre av seg. Forrige gang hun fikk ris hadde hun prøvd å stå i mot, ikke gråte og ikke vri seg — men denne gangen var det umulig, hun hylte hver gang riset traff rumpa, og hun vred og vrengte på seg så moren måtte sette seg ned å holde hendene hennes. Hun tenkte: “Jeg skal aldri, aldri, aldri, aldri gjør noe så galt at jeg får ris mer”, men riset fortsatte å sette rumpa hennes i brann en god stund til.
Så hadde hun visst fått nok. Hun lå en stund med ansiktet ned i dynen og snufset til moren sa. “Du har husarrest resten av dagen, og jeg tror det er best du blir hjemme når vi drar til tante Unni senere i dag.” Hun nikket bare siden stemmen hennes neppe ville bære, og da foreldrene var gått, låste hun døren og kastet seg tvers over sengen igjen. Hun lot hånden gli over rompa og merket at den var helt vablete der kvistene hadde truffet. Etter en stund prøvde hun å se rumpa i speilet, men det var ikke lett å få et ordentlig inntrykk. Høye, glade stemmer fortalt at søsknene var kommet tilbake fra parken, og så skjønte hun at resten av familien gjorde seg i stand til å dra bort. Det banket på døren hennes, men hun trodde det var søsteren, så hun satt helt stille og lukket ikke oppp. Rett etterpå hørte hun at ytterdøren ble låst og at bilen kjørte ut av oppkjørselen. Hun tok på seg en løstsittende joggebukse og gikk ned.
Hun var nesten nødt til å ringe til Torgeir. Det var meningen at hun skulle komme over til ham i ettermiddag, men det torde hun ikke nå som hun hadde fått husarrest. Foreldrene kom sikkert til å ringe for å sjekke om hun var inne, og hun hadde ikke tenkt å pådra seg enda en omgang ris ved å være ulydig! For å forklare seg måtte hun visst fortelle ham litt av hva som hadde skjedd. Hun ringte og sa at hun ikke kunne komme allikevel. “Hvorfor ikke?” sa han med skuffelse i stemmen. “Nei, du skjønner at jeg har — at jeg har fått husarrest resten av dagen.” – “Så NÅ har du fått husarrrest,” sa Torgeir “har du gjort noe enda verre enn å jukse på en geografiprøve?” Hun så ikke noe annen utvei enn å innrømme at hun hadde løyet om hvor hun hadde overnattet og fått husarrest av den grunn. “Ja, da synes jeg foreldrene dine er ganske greie hvis du bare får én dags husarrest for det!” Hun innrømmet at husarrresten bare var del av straffen. “Og hva er resten da?” – “Den kommer ikke du til å merke, så det raker deg ikke!” sa hun. “Men kanskje jeg kan komme over til deg når ikke du kan komme hit,” sa han. “Jeg får ikke lov til å ta imot besøk heller,” løy hun — hun ville så gjerne se ham, men hun ville ikke greie å holde buksene på hvis han kom på besøk, og da ville alt bli oppdaget. Han var tydelig skuffet da han la på.
Skuffet var hun selv også, og etter et kvarter greide hun ikke mer. Hun tok opp telefonen igjen og ringte til Torgeir. “Det var ikke sant,” sa hun. “Hva da?” sa han. “At jeg ikke får ha besøk” – “Hvorfor sa du det da?” – “Det skal jeg fortelle deg når du kommer, men du må love at du ikke skal le av meg og at du aldri, aldri, aldri skal fortelle det videre til noen!” – “Æresord,” sa Torgeir. Fem minutter etter var han der — han måtte ha kjørt som en villmann på sykkelen. Hun tok ham med inn i sofaen, svelget to ganger, så ham inn i øynene og sa: “Jeg har fått ris i dag. Det var derfor det holdt med én dags husarrest.” Han stirret på henne: “Du mener ris på rumpa?” – “Jeg mener ris på blanke baken!” sa hun. “Jeg trodde ingen fikk det lenger!” sa han. “Det trodde jeg også for noen uker siden,” svarte hun. “Noen uker siden?” sa Torgeir “Så du har fått det før?” Hun svelget i seg stoltheten: “Én gang. Etter geografiprøven — dagen før jeg ble sammen med deg” – “Jeg husker du spøkte med at du hadde fått ris på blanke messingen.” - “Ja, men det var ikke bare en spøk, det var sant også!” – “Men det er fortsatt en ting jeg ikke skjønner: Hvorfor kunne du ikke være sammen med meg selv om du hadde fått ris?” – “Fordi jeg ikke ville innrømme det for deg og fordi du ville ha oppdaget med en gang jeg fikk av meg buksene!” – “Men du behøvde jo ikke å ta dem av?” – “Pass deg, du!” sa hun “hvis du fortsetter å lyve slik må du nok få en omgang med riset du også. Det ligger fortsatt på sengen min og tåler nok litt til!” – “Så du fikk bjerkeris til og med,” sa Torgeir. Hun kysset ham lenge og vått: “En skikkelig omgang bjerkeris på blanke baken! Men jeg tror nok det er en litt for mild straff for deg, så nå skal du få en omgang av en helt annen type — og da blir det nok bar rumpe for oss begge to!” o consectetur quaerat quibusdam cum delectus repellat magnam explicabo!